At de kristne skulle følge Kristus har hele tiden vært den viktigste normen for religiøst liv i kristendommen. Dette idealet har vært fulgt opp på mange ulike måter. Det ble ganske tidlig i kristendommens historie skilt ut religiøse eliter som, enten på vegne av eller som forbilder for de andre, skulle ta kristusetterfølgelsen spesielt alvorlig. Disse gruppene ble skilt ut, enten gjennom en egen innvielse (presteskapet) eller ved at den enkelte avga løfter (munker og nonner). Munkene og nonnene skulle gjennom sine løfter forplikte seg til et liv i kristusetterfølgelse. Ett løfte forplikter dem til en lydighet overfor abbeden/abbedissen som svarer til Kristi lydighet overfor Faderen. Et annet løfte forplikter dem til fattigdom, i samsvar med Jesu eiendomsløshet mens han var i verden. Det tredje løftet forplikter dem til en kyskhet som svarer til Kristi kyskhet. Ut fra disse grunnleggende løftene skal de fristilles fra andre krav i verden og virke som en fortropp for kristusetterfølgelse i kirken. ”Kyskhet” blir som oftest forbundet med det å avstå fra seksuell omgang, spesielt utenfor ekteskapet. Uttrykket blir ofte oppfattet som synonymt med jomfruelighet eller avholdenhet fra all seksuell aktivitet.
Kristus ble representert overfor resten av folket av presteskapet og på vegne av folket å utføre de hellige handlingene (liturgien, sakramentene), som brakte kirken nær Kristus og opprettholdt samfunnet med ham. Ved å gjennomgå en opplæring og prestevigselen ble de skolert til denne rollen.
Hver menighet ble ledet av en biskop, som ble assistert av prester og diakoner, i den tidlige kirken. Begrepet “menighet” sikter gjerne til en større gruppe religiøse mennesker. Det kan brukes om et helt trossamfunn med alle dets medlemmer.
Dette kirkelige hierarkiet er bevart i de katolske, ortodokse og anglikanske kirker samt i de lutherske kirkene i Norden. Mens prester og biskoper i katolsk og ortodoks tradisjon er mellommenn, på vegne av kirken, mellom Gud og den enkelte troende, er presten i de protestantiske kirkene først og fremst teolog, dvs. en ekspert på kirkens lære med forkynnelse som viktigste oppgave.
Legfolkets religiøse liv i middelalderen var konsentrert om noen enklere plikter, med nattverds- og botsakramentet i sentrum. I tillegg tok brede lag av folket ofte del i fester og feiringer på lokalt plan. Lokale helgener, lokale prosesjoner og lokale festdager var foranledning for religiøs og kulturell utfoldelse der alle fikk være med. Ved disse anledningene fikk ikke bare de religiøse elitene, men også mange flere komme nær det hellige.
En økt demokratisering av kristusetterfølgelse ble idealet, i løpet av senmiddelalderen. Bredere grupper av folk i Europa prøvde å føre et liv der de selv målbevisst kunne følge Kristus, og spesielt populært ble idealet om å følge Kristus gjennom fattigdom og lidelse. Dette gjaldt ikke bare munke- og nonneordenene, men også andre religiøse grupper. Reformasjonen fulgte opp denne tendensen ved å si nei til skillet mellom en religiøs elite på den ene siden og et alminnelig lekfolk på den andre; idealet for kristusetterfølgelse skal gjelde alle i samme grad.