Før penicillinet var lungebetennelse en dødelig sykdom. Halvparten av alle pasienter med lungebetennelse mistet livet på grunn av infeksjonen. I 1920 skyldtes hvert fjerde dødsfall infeksjonssykdommer som tuberkulose, lungebetennelse og diare.
Men i 1928 fløy en liten soppspore inn vinduet i St. Mary sykehus i London. Den satte seg på en petriskål med stafylokokkbakterier i legen Alexander Flemings laboratorium. Da Fleming var på ferie fikk soppsporen lov til å vokse seg til en muggflekk. Men da han kom tilbake og skulle rydde opp i sine etterlatte bakterieskåler oppdaget han at i en ring omkring muggflekken var bakteriene døde.
Les mer om penicillinens historie her: mirakelet penicillin
En muggsopp
Fleming hadde tidligere forsøkt å finne stoffer som kunne drepe bakterier og han var klar over at her var noe interessant. Han undersøkte soppen nærmere. Det var en muggsopp av typen Penicillium. Den kjenner vi i hverdagen fra mugg på gammelt brød.
Fleming kunne regne ut at soppen hadde et bakteriedrepende stoff, som han døpte penicillin, men det lykkes ham ikke å utvinne stoffet. Han var nødt til å dyrke soppen og så sprøyte en fortynning inn i forsøksdyrene sine. Fleming kunne se at penicillinet ikke skadet dyrene, men han var langt fra å lage en egentlig medisin.
Derfor var oppdagelsen tett på å gå i glemmeboken, men i slutten av 30-årene klarte to andre forskere Howard Florey og Ernst Chain å produsere en liten porsjon rent penicillin.
Penicillin i masseproduktion
Da 2 verdenskrig brøt ut ble penicillinet satt i masseproduksjon. Den nye medisinen kom ut til fronten og reddet tusenvis av allierte soldater fra å dø av infeksjoner fra sårene sine. Noe som i tidligere kriger, hadde drept flere enn krutt og kuler.
Etter krigen gikk forskere og farmasøytisk selskaper på jakt etter muggsopper fra hele verden og testet dem i laboratoriene sine. Mugg fra en amerikansk melon og en sopp fra en kloakk på Sardinia ga de neste penicillintypene. Og fra noen så ekkelt som muggen funnet på apemøkk i Japan laget man en salve til betent hud. Penicillin og alle de andre nye legemidlene fikk fellesbetegnelsen antibiotika, og på 60-tallet hadde man utviklet så mange forskjellige slags antibiotika at man regnet med at infeksjonssykdommenes snart var utryddet. Men slik skulle det ikke gå.
Bakteriene går til motangrep
Bakterier er den eldste livsformen på jorden og i millioner av år har de utviklet seg slik at de kan klare selv de mest ekstreme livsvilkåret. Under normale omstendigheter vil bare en bakterie av en milliard være en mutant – det vil si at det har skjedd en feil i kopieringen av bakteriens arvemateriale når den har delt seg. Men når bakteriene blir stressede så muterer de langt hyppigere. Det har i løpet av bakterienes evolusjon vist seg å være en god strategi, for blant de mange mutantene er det kanskje en ny variant som kan klare de vanskelige livsvilkårene.
Denne eldgamle forsvarsstrategien har bakteriene benyttet som mottrekk til legenes penicillinkurer. Når bakterier blir behandlet med antibiotika muterer de hyppigere og blant mutantene kan det være en enkelt bakterie som overlever. Bakterien er resistent og denne resistente bakterien formerer seg. Sykdommen har fått en ny variant som antibiotika ikke virker på.
Resistente mutanter
Det er verre at resistentgenene kan spre seg til andre bakterier. Når bakterier er stressede utveksler de lettere gener med bakterier de bare er fjernt beslektede med. Det tilsvarer at en hest kunne få unger med en katt og på den måten kunne det oppstå en hest som kunne klatre i trær.
Det betyr at hvis en type bakterier utvikler resistens mot penicillin så kan de utveksle de resistente genene med andre bakteriearter.
Og det kan være slik at mutantene er noen misfostere som ikke ville kunne klart seg hvis de var i konkurranse med de andre bakteriene, men det er jo fri bane for dem fordi penicillinet har utryddet alle de ikkeresistente bakteriene.
Tragiske konsekvenser
I de siste 10-15 årene har resistensutviklingen overgått antibiotikaproduksjonen. Det forekommer nå bakterier som er årsak til infeksjoner hos mennesker hvor det ikke finnes et antibiotikum man kan behandle pasientene med. Denne utviklingen har først og fremst årsaken sin i overdrevet forbruk av antibiotika både på sykehus, hos praktiserende leger og i landbruket.