Kreft

I Norge fikk 24 434 personer kreft i 2004, 12 919 menn og 11 515 kvinner. Prostatakreft er den hyppigste kreftformen blant menn – med 3 818 nye tilfeller i 2004. Brystkreft er den kreftformen som rammer flest kvinner – med 2 754 nye tilfeller i 2004. Kvinner og menn sett under ett, er tykk-/endetarmskreft den hyppigste kreftformen med 3 482 tilfeller fordelt på de to kjønn.
Kreft er en fellesbetegnelse på sykdommer som skyldes ukontrollert cellevekst eller -deling. I enkelte tilfeller vil en celle dele seg og/eller vokse unormalt, noe som til slutt fører til at det dannes en svulst, celleklump. Godartede (benigne) svulster stopper som regel å vokse etter en stund, mens ondartede (maligne) svulster fortsetter å vokse, og vil etter hvert gjøre alvorlig skade på vev og organer i nærheten.

Krefttyper

* Benmargskreft
* Benvevskreft
* Blodkreft (leukemi)
* Bløtvevskreft
* Brysthinnekreft
* Brystkreft
* Bukspyttkjertelkreft
* Eggstokkreft (ovarie cancer)
* Endetarmskreft (rectum cancer)
* Hjernesvulst
* Hudkreft
* Lever/gallekreft
* Livmorhalskreft (cervix cancer)
* Lungekreft
* Lymfekreft (lymfom)
* Magekreft
* Prostatakreft
* Skjoldkjertelkreft
* Spiserørskreft
* Tarmkreft (colon cancer)
* Testikkelkreft (testis cancer, germinalcelletumores)
* Urinveiskreft
* Øyekreft

Kreft rammer flest menn, og de som blir syke har dårligere odds enn kvinner til å overleve kreftsykdommen. Nå lanserer Kreftforeningen en egen webside hvor tegneseriefiguren Steinar forteller om menn og kreft.
Mange kreftsykdommer som er typiske for menn kan være dødelige. Derfor ønsker Kreftforeningen nå å sette ekstra fokus på områder som prostatakreft, testikkelkreft, mage/tarmkreft, hudkreft og lungekreft.

 

Kreft i bukspyttkjertelen

skyldes forandringer i bukspyttkjertelens celler. Operasjon i tidlig stadium er eneste mulighet for helbrede behandling. Da symptomene i begynnelsen ofte er temmelig svake stilles diagnosen dessverre ofte så sent, at sykdommen har bredt seg til omgivelsene og operasjon derfor ikke er mulig, men det er en rekke muligheter for god lindrende behandling. De viktigste symptomene er gulsott, vekttap, manglende appetitt og evt. verker.
Hyppighet
Kreft i bukspyttkjertelen forekommer hyppigere enn f.eks. kreft i spiserøret , men er likevel stadig en forholdsvis sjelden sykdom. Den forekommer like hyppig hos menn og kvinner. I Danmark finner man ca. 600 nye tilfeller om året. Sykdommen forekommer nesten utelukkende etter 50års-alderen.

Årsak
Årsaken til sykdommen er utvikling av kreft i kjertelcellene i bukspyttkjertelen. de fleste svulstene ligger i bukspyttkjertelens hode, og kan dermed trykke på gallegangen, hvorfor man kan utvikle gulsott, når gallen har vanskelig ved å passere gjennom gallegangen ned i tarmen.

Spredning foregår ved direkte vekst inn i naboorganer og ved spredning med blodet eller lymfen til lever eller lunger. Noen ganger kan man se spredning til bukhinnen med utvikling av veske i bukhulen.

Noen mener at kost med høyt fettinnhold og tobakk kan disponere til utviklingen av kreft i bukspyttkjertelen, akkurat som kronisk betennelse i bukspyttkjertelen (kan sees etter langvarig alkoholmisbruk) kanskje også kan disponere til utvikling av kreftsykdommen, men den presise årsaken til sykdommen er ukjent.

Symptomer
I begynnelsen er symptomene svake med f.eks. dårlig appetitt, vekttap og tretthet. Ved svulster i bukspyttkjertelens hode kan det være avlukking av gallegangen, med begynnende gulfarging i huden og i øynene. Ca. 10-15 % av pasientene utvikler diabetes, og en del pasienter utvikler blodpropp i beina. Smerter i magen sitter typisk i den øverst delen av magen og stråler ofte ut i ryggen. Avhengig av hvor mye svulsten har bredt seg kan det evt. forekomme opphopning av veske i bukhulen.

De typiske symptomene er:

* Vekttap og manglende appetitt
* Tretthet
* Magesmerter
* Gulsott
* Evt.. diabetes
* Evt.. blodpropp i beina

Faresignal
Ved gulsott skal man straks søke lege. Det er en lang rekke mulige årsaker til gulsott (hvor en del ikke skyldes kreftsykdom), hvorfor det er viktig å få det undersøkt, så man kan få den riktige behandlingen.

Ved generelle symptomer, som kunne skyldes kreftsykdom (blekhet, tretthet, vekttap, m.m.) og ved langvarige magesmerter, skal man likeledes søke lege.

Hva kan man selv gjøre?
Man kan ikke forebygge utvikling av kreft i bukspyttkjertelen, og det kjennes ingen behandling, som kan helbrede sykdommen – unntatt operasjon. Det viktigste er derfor å være oppmerksom på symptomene og henvende seg til sin legen, før sykdommen når å spre seg.

Undersøkelse
Diagnosen stilles ved skanning av bukspyttkjertelen. Normalt vil man starte med ultralydsskanning, hvor skanneren føres bortover magesskinnet. Denne metode kan akkurat som CT-skanning, bare vanskelig finne de små svulstene på 1-2 cm i diameter. Derfor anvender man i stigende grad skanning, hvor ultralydshodet er montert på et gastroskop (kikkert), som føres ned til magesekken gjennom munnen. dermed plasseres skanneren tett på selve bukspyttskjertelen, og man kan derfor se selv små svulster. På denne måten kan man, akkurat som med vanlig ultralyd ta vevsprøver veiledet av skanning.

CT-skanning av magen inkl. leveren og røntgenbilde av lungene forteller om sykdommen har spredt seg.

Blodprøver kan fortelle om det er blodmangel, eller om det er påvirket levertall, som evt. kunne skyldes spredning av kreftsykdommen til leveren eller begynnende avklenging av gallegangen.

Forløp
Da sykdommen typisk starter med svake og uspesifikke symptomer som vekttap og tretthet, stilles diagnosen dessverre ofte så sent, at svulsten har spredt seg (hos ca. 80-90 %), hvorved det ikke er mulig å operere den vekk.

Eneste mulighet for helbrede behandling er operasjon i så tidlig et stadium, at kreftsykdommen enda ikke har spredt seg.

Etter en tilsynelatende helbrede operasjon er 10-30 % i live etter 5 år. Hvis sykdommen har spredt seg og man ikke kan operere, er det likevel en lang rekke muligheter for lindrende behandling (se nedenfor).

Behandling
Operasjon foretas, hvis det ikke er tegn på spredning av svulsten. Den består typisk i fjerning av en del av bukspyttkjertelen sammen med det tilhørende stykket av tolvfingertarmen, en del av magesekken samt galleblæren. Dette kalles Whipples operasjon. Man har valgt å sentralisere denne operasjonstypen til få avdelinger i landet, for at man kan oppnå tilstrekkelig rutine til å kunne sette ned komplikasjonene og øke overlevelsen.

Hvis det er tegn på spredning av svulsten, vil man få tilbudt forskjellige former for lindrende behandling.

Ved sjenere gulsott, kan man med en kikkertundersøkelse (ERCP) anlegge et plastikkrør i gallegangen, så denne holdes åpen. Herved kan gallen passere uhindret ned i tarmen, og den gule fargen i hud og øyne forsvinner.

Hvis svulsten lukker av for tolvfingertarmen og dermed gir besvær med å spise, kan man ved en operasjon lage en omkjøring, så maten kommer direkte fra magesekken ned i tynntarmen og utenom tolvfingertarmen. Det er en enklere operasjon enn Whipples operasjon, og utføres på de fleste kirurgiske avdelingene i landet. Alternativt kan man med kikkertteknikk anlegge et rør bestående av et metallnett (en «stent»), i tolvfingertarmen, så maten kan passere uhindret.

Hvis svulsten er vokst inn i nervene bak bukspyttskjertelen, kan man med kikkertsteknikk eller ved vanlig ultralydsskanning legge en blokade i området. Dette har god effekt på smertene. Det er god lindrende effekt av kjemoterapi, hvis det er spredning av sykdommen.

Kreft i magesekken

Magesekken er en del av mage-tarm-kanalen. Fra munnen bringes føden ned gjennom spiserøret til magesekken. Magesekken er med til å fordøye maten, idet det skilles ut forskjellige stoff, som medvirker til å bryte ned føden. Fra magen bringes føden videre ut i tynntarmen og deretter over i tykktarmen.

Hyppighet
Det konstateres ca. 450 tilfeller med magekreft om året. Magekreft sees dobbel så hyppig hos menn som hos kvinner. Antallet av tilfeller stiger med alderen og den høyeste forekomsten sees i aldersgruppen fra 65 til 74 år.

Kreft i magesekken.
Årsak

Føde:
Hyppigheten av magesekkskreft avhenger mer av hvor i verden man bor. Det er en høy forekomst i f.eks. Japan, mens den er noe lavere i den vestlige verden. Japanere, som flytter til den vestlige verden, får samme forekomst av magesekkskreft som den landet de flytter til. Man har knyttet sykdommen med lav inntakelse av grønnsaker og frukt samt høy inntakelse av salt og nitrat.

Næringsliv:
Arbeid i kullsgruver samt framstilling av produkter av nikkel og gummi, menes også å være årsak til en økte forekomst av kreft i magesekken.

Familiær forekomst:
Familiesmedlemmer til pasienter med magesekkskreft har en 2-3 ganger økt risiko for å utvikle sykdommen i forhold til den vanlige befolkningen.

André risikofaktorer:
Det har vært nevnt andre risikofaktorer, blant annet har blodtype A vært nevnt, akkurat som mangel på B12 vitamin (pernisiøs anemi). Flere har operasjon for magesår vært nevnt, som en risikofaktor for å utvikle magesekkskreft. Man har likevel ikke sikre bevis for disse sammenhengene.

Symptomer
de fleste tilfellene av magesekkskreft blir først oppdaget på et sent tidspunkt.
Symptomene på sykdommen er ofte uspesifikke og kan f.eks. bestå i:

* magesmerter
* vekttap
* oppkast
* matlede.

Blodig oppkast sees hos 10-15 % av pasientene.

Undersøkelser
Kikkertundersøkelse: Ved mistanke om kreft i magesekken er det mulig å foreta en kikkertundersøkelse, hvor spiserør og hele magesekken ses gjennom. Her er det samtidig mulig å ta vevsprøver.

Røntgenundersøkelse: Røntgenundersøkelse av spiserør og magesekk foretas etter at man har drukket noe kontrastveske. Det er ved denne undersøkelsen mulig å se om det er uregelmessigheter i slimhinnen, men det kan ikke samtidig tas vevsprøver.

CT-skanning: Når diagnosen kreft i magesekken er stilt, er det vesentlig å finne ut av hvor utbredt sykdommen er. Dette kan skje ved hjelp av en CT-skanning.

Man kan her finne ut av om sykdommen er lokalisert til slimhinnen i magesekken, eller om det er en diffus fortykkelse av hele magesekkens vegg, eller om sykdommen har bredt seg til nærliggende lymfeknuter. Flere er det mulig å se om det er innvekst av kreftsykdommen i omliggende organer.

Endoskopsisk ultralyd-undersøkelse: Når man undersøker hvor utbredt sykdommen er, kan ultralyd-undersøkelse via magesekken være verdifull. Ved denne undersøkelsen kan man se hvor langt kreftsykdommen vokser inn i magesekkens vegg, og om den vokser videre inn i nærliggende organer.

Dessuten kan undersøkelsen gi opplysning om eventuell spredning til nærliggende lymfeknuter.

Stadiuminndeling
Som ved andre kreftsykdommer har spredning av sykdommen betydning for hvilken behandling det kan tilbys. Ved stadiuminndelingen tas som hensyn til hvor dypt kreftsykdommen er vokst inn i magesekkens vegg om den er vokst gjennom denne, og om den vokser inn i omgivende organer.

Dessuten har det vesentlig betydning, hvor mange lymfekjertler sykdommen har spredt seg til, og om sykdommen har spredt seg til mer fjerntliggende organer. Jo mer lokalisert sykdommen er, jo større sjanse er det, for å fjerne alt kreftvev ved en operasjon.

Forløp
Bare omkring 20 % av personer med kreft i magesekken har sykdom alene lokalisert til magesekken. de fleste personene har utbredt sykdom på diagnosetidspunktet, hvilket gjør at overlevelsen er relativ dårlig. Den samlet 5 årenes overlevelse, for alle stadier av kreft i magesekken, er omkring 20 %.

Behandling
Kirurgi:
Formålet med å operere er primært å kunne fjerne all sykdom, samtidig med at man gjenetablerer forbindelsen mellom spiserør og tarmkanal. Hvor omfattende inngrep som skal utføres, avhenger av stedet og spredningen av den primære kreftsykdommen.

Hvis det er mulig nøyer seg man med å fjerne halvdelen av magesekken fremfor hele magesekken, idet et slik inngrep etterfølgende gir en bedre livskvalitet. Hvis det er nødvendig å fjerne hele magesekken, må man etterfølgende skape forbindelse mellom spiserør og tynntarm.

Ved operasjon fjernes samtidig de nærliggende lymfeknutene.

5 års overlevelse hos pasienter, hvor man har forsøkt operativt å fjerne all sykdom, ligger bare på mellom 30 og 40 %. Tilbakefall av sykdommen sees ofte i form av vekst av kreftsykdommen lokalt eller spredning til andre organer.

Strålebehandling:
Strålebehandling kan sette ned risikoen for at sykdommen kommer igjen lokalt etter et kirurgisk inngrep, men forbedrer ikke overlevelsen. Strålebehandling kan likeledes anvendes til å lindre symptomer i form av blødning eller tilfeller av passasjehindring hos pasienter, som ikke kan opereres.

Kjemoterapi:
Hos personer, hvor sykdommen er utbredt, men ellers er i en god allmenn tilstand , vil det være mulighet for behandling med kjemoterapi. Behandling med kjemoterapi bør foregå som ledd i kliniske undersøkelser, idet det konstant er bruk for å forbedre behandlingsresultatene.

Helbredelse med kjemoterapi kan ikke forventes, men noen personer oppnår lindring av symptomer og i noen tilfeller forlenget levetid.

Kreft i skjeden og kjønnsleppene

Kreft i selve skjeden er en mer sjelden tilstand, som bare forekommer hos 10-20 eldre kvinner i Danmark om året.

Kreft lokalisert til kjønnsleppene (skamleppene) er litt hyppigere. Hver år får mellom 60 og 70 kvinner i Danmark denne krefttypen. Risikoen for å utvikle kreft i kjønnsleppene er størst hos eldre kvinner.

Årsak
Kreft i skjeden og kjønnsleppene oppstår hyppigt fra overflate- eller kjertelcellene i disse organene. Føflekkkreft kan også opptre i huden, som kler de ytre kjønnsorganene.

Symptomer
Utflod og blødning i forbindelse med samleie er de viktigste symptomene, hvis sykdommen er lokalisert i skjeden.

De første symptomene på kreft i kjønnsleppene er:

* Konstant kløe
* Knud
* Sårdannelse med blødning
* Betennelseslignende tilstander (f.eks. hevelse og rødme).

Undersøkelser
Diagnosen stilles vanligvis ved en gynekologisk undersøkelse.

Diagnosen bekreftes ved å ta vevsprøver fra de påviste forandringene og undersøke dem under mikroskop. Det kan være nødvendig med supplerende undersøkelser for å avklare sykdommens omfang.

Undersøkelse av urinblæren, endetarmen og lungene kan gi opplysninger om sykdommen har spredt seg.

Hva kan man selv gjøre
Det er viktig å henvende seg til egen lege, hvis det opptrer:

* Konstant utflod
* Blødning vet samleie.

Eller symptomer fra kjønnsleppene i form av:

* Som varer lenger kløe
* Irritasjon
* Sårsdannelse.

Det er en god ide, med jevne mellomrom å få foretatt gynekologisk undersøkelse. De anbefalt cellesprøvene til påvisning av forstadier til livmorhalskreft, vil også ha mulighet for å avsløre forstadier til kreft i skjeden.

Behandling
Ved kreft i skjeden tilbys vanligvis strålebehandling. I enkelte tilfeller kan operasjon komme på tale.

Operasjon er den vanlige behandlingen av kreft i kjønnsleppene. Omfanget av det operative inngrepet vil avhenge av sykdommens utbredelse. Som regel kan man nøye seg med å fjerne selve svulsten og det nærliggende vevet, men operasjonen kan også omfatte fjerning av kreftsknuten, det omgivende vevet samt de lokale lymfeknutene.

I noen tilfeller, vil man i etterforløpet tilby supplerende behandling i form av strålebehandling eller kjemoterapi.

Forløp
Forløpet av kreft i skjeden og kjønnsleppene, avhenger av hvor omfattende sykdommen er på den tidspunktet hvor den blir påvist.

Det er slik mulig å bli helbredet for begge sykdommer. Ved tidlig påvisning av kreft i selve skjeden, vil kvinnen ha omkring 75 % mulighet for fullstendig helbredelse. Tilsvarende vil kvinner med kreft i kjønnsleppene ha 90 % sannsynlighet for helbredelse.

Kreft i spiserøret

Ved inntakelse av føde passerer maten fra munn og svelg gjennom spiserøret og ned til magesekken. Spiserøret er dekket av en slimhinne. Det er vanligvis herfra spiserørskreft oppstår.

Behandling av spiserørskreft kan være forskjelligt avhengig av hvor kreften er plassert i spiserøret. Likeledes kan kreften oppstå fra forskjellige typer av celler.

Hyppighet
Nesten 300 mennesker i Danmark får årlig konstatert kreft i spiserøret. Denne krefttype er 7 ganger mer hyppigt hos menn enn hos kvinner.

Det finnes to former for spiserørskreft:

* Adenokarcinomer – sees hyppigt i 60 til 70 års alder
* Pladecellekræft – sees hyppigt sees hos mennesker i 70 års alder.

de fleste personene har på den tidspunktet hvor de får stilt diagnosen, framskreden sykdom. Overlevelsen er vanligvis dårlig.

Kreft sees hyppigt i den nederste 1/3 av spiserøret sammenlignet med den øverst og midterste tredjedelen.

Årsak
Sigaretter og alkohol
Pladecellekarcinomer i spiserøret henger sammen med sigarettrøyking og en stor alkoholinntak. Sigarettsrøyking og alkohol sammen ser ut til å gi en større risiko for spiserørskreft enn røyking eller stor alkoholsinntak alene.

Personer med pladecellekarcinom i spiserøret har samtidig en økte risiko for å få kreftsykdommer i hode-hals område eller i lungene. Disse krefttilfeller oppdages noen ganger før, andre ganger samtidig med eller etter at man har fått stilt diagnosen spiserørskreft.

Kost
Høy fettsinntakelse, lav proteinsinntakelse og lav kalorisinntakelse gir en økte risiko for spiserørskreft.

André sykdommer
Utvikling av spiserørskreft sees hyppigt hos personer, som har andre sjeldne sykdommer i spiserøret. Det er også data som tyder på at personer som har tilbakesløp av magesyre opp i spiserøret, har en økte risiko.

Symptomer
Synkeproblemer
Det hyppigste symptomet er synkeproblemer. Pga.. spiserørets elastisitet oppstår dette symptomet ikke før innsnevringen er betydelig.

Vekttap
Det kan ofte vært et betydelig vekttap, og dette vil ha betydning for forløpet, da et stort vekttap gir mindre sjanse for overlevelse.

Hoste
Det kan oppstå hoste i forbindelse med synkning av mat. Dette er ofte uttrykk for at det pga. kreften er oppstått en forbindelse mellom spiserør og luftrør. Hvis det kommer føderester i luftrøret, vil dette utløse hoste.

Smerter
Smerter i forbindelse med synkning sees mer hyppig.

Heshet
Skyldes ofte at spiserørskreften har spredt seg lokalt med påvirkning av de nervene som normalt styrer stemmebåndenes funksjon.

Hva kan man selv gjøre?

* Unngå stort forbruk av alkohol
* Unngå røyking
* Spis sunnt og fettfattigt – herunder rikelig med grønnsaker.

Undersøkelser
Esofago/gastroskopi
Gastroskopi er betegnelsen for kikkertundersøkelse av spiserør og magesekk. I forbindelse med undersøkelsen kan spiserøret etterses på vei ned til magesekken. Det kan tas vevsprøver i forbindelse med kikkertundersøkelsen. En slik vevsprøve skal undersøkes under mikroskop, for å stille den endelige diagnosen.

Endoskopsisk ultralydsundersøkelse
I forbindelse med en kikkertsundersøkelse er det mulig også å lage en ultralydsundersøkelse fra innssiden av spiserøret. Denne undersøkelse kan relativ presist beskrive spredningen av kreftsykdommen.

Røntgensundersøkelse
En røntgensundersøkelse av spiserøret med kontrast, kan gi mistanke om eventuelle uregelmessigheter i spiserørets slimhinne. Det er likevel ikke mulig i forbindelse med undersøkelsen, å ta vevsprøver.

Bronkoskopi
Er en kikkertsundersøkelse av luftrøret, hvor man kan avgjøre om det eventuelt er innsvekst av spiserørskreften i luftrøret.

CT-skanning
Undersøkelsen kan anvendes til å avgjøre hvorvidt sykdommen har spredt seg til lymfeknuter eller andre organer.

Forløp
Liksom andre kreftsykdommer inndeles spiserørskreft i stadier.

* Stadium sykdom innebærer at kreftsykdommen bare sitter i de innerst lagene av spiserøret.
* Ved stadium II sykdom, kan det være gjennomvekst av muskellaget i spiserøret eller spredning til lokale lymfeknuter
* Ved stadium III sykdom er kreftsykdommen vokst gjennom spiserøret, og ut i det omgivende vevet. Samtidig med at det er spredning til omgivende lymfeknuter.
* Ved stadium IV sykdom, har sykdommen spredt seg til mer fjerntliggende lymfeknuter eller til andre organer.

Stadi har betydning for valg av behandling samt muligheten for å overleve sykdommen. Flere har personens alder, generelle helsetilstand og et eventuelt vekttap betydning for forløpet.

Behandling
Kirurgi
Operasjon anvendes spesiellt ved tidlige stadier av spiserørskreft. Avhengig av hvor kreften sitter, er det nødvendig å fjerne et mindre eller større stykke av spiserøret. Ettersfølgende skapes det en ny forbindelse til magesekken, eventuelt ved å bruke et stykke av tykktarmen.

Kjemoterapi og strålebehandling
For personer med litt mer utbredt sykdom har kombinasjonen av kjemoterapi og strålebehandling vist seg å resultere i en bedre overlevelse, enn hvis strålebehandling eller kjemoterapi anvendes alene.

Hjelp av symptomer
For personer med utbredt sykdom er sjansen for å bli helbredet ikke særlig stor, men det er forskjellige muligheter for å hjelpe eventuelle symptomer.

Problemer med fødesinntagelse som skyldes innsnevring i spiserøret, kan f.eks. hjelpes ved å utvide innsnevringen og dermed skape bedre plass til at føden kan passere. En slik utvidelse kan også foregå ved å plassere en stent svarende til det innsnevret området. En stent er et rør av metallnett som gjør at det kan skapes bedre plassforhold i spiserøret.

Kreft i tykktarm og endetarm

Tykktarmskreft er en hyppig kreftsykdom, som forekommer nesten like hyppig hos menn og kvinner. Tykktarmen er en del av legemets fordøyelsessystem. Fordøyelsessystemet består av spiserør, magesekk, tynntarm og tykktarm, hvor endetarmen utgjør det siste stykket av tykktarmen. Tykktarmen og endetarmen er til sammen ca. 1 M lang, herav utgjør endetarmen de nederste 15 cm.
På innssiden er tarmen dekket av en slimhinne. Celler i slimhinnen kan vokse uhemmet og dermed medvirke til dannelsen av utposninger på tarmen – de såkalte polyppene. de fleste polyppene er godartede, men noen kan utvikle seg til en kreftsykdom.

Hyppighet
I 2003 konstaterte ca. 3600 nye tilfeller av tykktarmskreft og kreft i endetarmen. Sykdommen sees sjelden innen 40 års alder.

Kreft i tykktarmen er en alvorlig lidelse, og sjansen for å bli helbredet er større, jo tidligere sykdommen blir oppdaget. Det er nå ved å bli etablert screeningsundersøkelser enkelte steder i Danmark med henblikk på tidlig oppsporing av tykktarmskreft.

Årsak
Årsaken til dannelse av polypper i tarmen og evt. senere kreftutvikling kjennes ikke.

Kost og livsstil
Forhold i kosten har vært mer diskutert, spesiellt høy fettinntakelse og kostens sukkerinnhold, men det ligger enda ikke sikre bevis på at det er en hel klar sammenheng. Manglende mosjon og bevegelse menes også å kunne øke ens risiko, hvilket også gjelder for overvekt.

Alkohol
Inntakelse av mer enn to gjenstander per dag fordobler risikoen for tykktarmskreft.

André tarmssykdommer
Det er noen sykdommer, som kan medføre en lett økte risiko for å få tarmskreft som f.eks. kronisk tykktarmssbetennelse i form av colitis ulcerosa eller Crohns sykdom.

Arvelige forhold
Hos mellom 5 og 20 % av personene med tykktarmskreft er det tale om en familiær sammenheng. Det svinger seg om familier med forekomst av familiær adenomatøs polypose (FAP) eller arveligt ikke polyppøs tarmkreft (HNPCC). I slik familier er det mulig å teste familiesmedlemmer, med henblikk på om de bærer sykdomsgenet eller ikke.

Symptomer
De vesentligste symptomene på tarmskreft er:

* Magessmerter eller utspiling av magen samt vekttap.
* Svart avføring. Hvis det er blod i avføringen, kan dette gi symptomer på blodmangel med tretthet.
* Endret avføringsvaner. Avføringen kan være enten hard eller tynn. Avføringen er ikke lengre regelmessig, og det kan oppstå problemer med å tømme tarmen.
* Kvalme og oppkast.
* Blod eller slim fra endetarmen.
* Verker ved endetarmsåpningen.
* Feber. Det kan være feber gjennom lengre tid av ukjent årsak.

Hos noen personer med tarmkreft kan de første symptomene være relativ voldsomme med akutt tarmslyng, hvor det er stop for luftavgang og avføring. Det kan likeledes oppstå bukhinnebetennelse, som tegn på at det er gått hull på tarmen.

Hva kan man selv gjøre?
Tykktarmskreft kan ikke entydig forebygges, men forekomsten kan visstnok begrenses ved sunn levevis, herunder sunn kost og mosjon samt begrenset alkoholsforbruk.

Undersøkelser
Alle personer over 40-50 år med blødning fra tarmen eller som varer lengert endra avføringsvaner bør undersøkes for tarmskreft. Likeledes vil det være rimelig å undersøke for denne sykdommen i forbindelse med noen av de ovenstående nevnte symptomene.

Følgende undersøkelser kan foretas ved mistanke om kreft i tykktarm eller endetarm:

Undersøkelse av endetarmen med en finger. Det er her mulig å undersøke de nederste 10 cm av tarmen.

Rectoskopi
Med en stiv kikkert kan ca. de nederste 25 cm av tarmen undersøkes. Det er samtidig mulighet for å dra vevsprøver til undersøkelse under mikroskop, hvis det er synlige forandringer.

Sigmoideoskopi
De nederste 60 cm av tykktarmen kan undersøkes med en lang bøyelig fiberkikkert, som innføres gjennom endetarmsåpningen. Også ved denne undersøkelsen kan det tas ut vevsprøver. Det er nødvendig med utrenskning av den nederste delen av tarmen. Undersøkelsen kan foregå uten bedøvelse.

Kolosskopi
Denne undersøkelse foregår med en lang bøyelig kikkert, som kan undersøke hele tykktarmen. Kikkerten innføres gjennom endetarmsåpningen. Man kan under undersøkelsen se bilder av forskjellige tarmavsnitt på en fjernsynsskjerm. Det er mulighet for å ta vevsprøver og fjerne polypper i forbindelse med undersøkelsen. Undersøkelsen krever grundig utrenskning av tarmen og krever som regel en lettere bedøvelse.

Røntgenundersøkelse
Ved hjelp av innhelning av kontrast og luft via endetarmsåpningen er det mulig å få tatt røntgenbilder av de forskjellige delene av tarmen. Innen undersøkelsen er det nødvendig med en grundig utrenskning av tarmen. Røntgenundersøkelse anvendes i dag bare i begrenset omfang, idet kikkertundersøkelser er mer sikre og har den fordelen at det samtidig kan tas vevsprøver.

Undersøkelse for blod i avføringen
Hos noen personer kan det godt være blod i avføringen, selv om dette ikke er synlig. Man kan undersøke for blod i avføringen med en såkalt hæmoccult tester. Denne undersøkelse vil også bli anvendt i forbindelse med screening av befolkningsgrupper for tarmkreft.

Forløp
I de tidlige stadiene av tykktarm- eller endetarmskreft gir operasjon de best mulighetene for helbredelse.

Hos personer, hvor tykktarmskreften er litt mer framskreden, kan sjansen for overlevelse bedres, hvis man kombinerer operasjon og kjemoterapi.

Hos personer med mer utbredt sykdom er det ikke mulighet for helbredelse, men
gode muligheter for å lindre symptomer med operasjon, kjemoterapi eller stråleterapi.
Disse behandlinger kan også være livsforlengende.

Tilbakefall av sykdommen sees for langt hoveddelen innenfor de første 2 år. Tilbakefall mer enn 5 år etter den første behandlingen sees sjelden.

Behandling
Tykktarm- og endetarmkreft inndeles i 4 stadier, også kalt stadium A, B, C og D. Operation og etterfølgende undersøkelse av det fjernet tarmstykket er av stor betydning for å finne ut av hvilket stadium kreften tilhører. Flere er det ofte behov for ekstra undersøkelser i form av ultralydsskanning av leveren og røntgensundersøkelse av lungene for å sikre seg at sykdommen ikke har spredt seg.

Ved operasjonen fjernes det syke tarmstykket samt et stykke resttarm på hver side av kreftknuten. Flere fjerner man et antall lymfekjertler, som ligger tett på kreftknuten, med henblikk på å undersøke om det er sykdom i noen av disse.

* Behandling av stadium A

Hos personer med stadium A sykdom er kreftknuten lokalisert og ikke vokset gjennom tarmveggen. Denne gruppe har ikke behov for etterbehandling utover operasjonen.

* Behandling av stadium B

Kreften er her vokst gjennom tarmens muskelvegg, men har ikke spredt seg til de lokale lymfeknutene. Behandlingen hos denne gruppen er fjerning av det syke tarmstykket. Hos noen personer med spesifikke risikofaktorer i denne sykdomsgruppen kan man minske antallet av tilbakefall ved å gi forebyggende kjemoterapi.

* Behandling av stadium C

Tarmkreften har her bredt seg til lymfeknutene tett på det syke tarmstykket. Behandlingen er operasjon fulgt etter av kjemoterapi. Det er visst for denne gruppen, at etterbehandling med kjemoterapi setter ned antallet av tilbakefall av sykdommen.

* Behandling av stadium D

Hos denne gruppen har kreften spredt seg til mer fjerntliggende organer, ofte til lever eller lunger. Operasjon vil her avhenge av personens allmentilstand, samt om det er symptomer fra tarmen. En operasjon kan slik lindre symptomer. Det samme gjør seg gjeldende ved behandling med kjemoterapi og evt. strålebehandling.

Problemer i forbindelse med behandlingen
Hvis kreftsykdommen er lokalisert til tykktarmen eller den øverst delen av endetarmen, vil det vanligvis være mulig å sy tarmender sammen etter fjerning av kreftknuten. Ofte kan det likevel være behov for å anlegge en midlertidig stomi pga. faren for lekkasjer ved sammensying av tarmen. Stomi kan i disse tilfellene ofte fjernes 2-3 mdr. etter operasjonen.

Hvis kreftsykdommen er lokalisert til den nederste delen av endetarmen, er det bare i en mindre del av tilfellene mulig å fjerne kreftsykdommen helt uten samtidig å skulle fjerne lukkemuskelen. Mange av disse personene vil derfor ha et behov for en permanent stomi.

Strålebehandling
Hos personer med kreft i endetarmen kan det hos noen med store kreftknuter være behov for strålebehandling innen operasjonen, slik at kreftknuten kan gjøres mindre. De vesentligste bivirkningene i forbindelse med strålebehandling vil være kvalme og diare. Noen personer vil være preget av tretthet, og andre kan være sjenert av magesmerter. Det foregår løpende utvikling av nye strålebehandlingsregimer.

Kjemoterapi
Den medisinske behandlingen av kreft i tykktarm eller endetarm har fått en betydelig mer fremtredende plass innenfor de siste årene. Flere av de nye stoffene har vist seg effektive i behandlingen av tykktarmskreft, og generell er det behandlingsmuligheter for de fleste personene med stadium C og D sykdom. En del av disse behandlingene vil bli gitt som ledd i eksperimentelle kliniske undersøkelser.

Kreft i eggstokkene

Eggstokkene er et mindre organ, som er beliggende i bekkenet, og som sørger for dannelse av kvinnelige kjønnshormoner. Eggstokkene inneholder, som navnet antyder, også eggceller.

Man har to eggstokker, en lokalisert til venstre for livmoren og en på høyre side.
Kreft i eggstokkene utgår hyppigt fra epithel (den cellelaget som dekker kroppens ytre overflate, huden, og dens indre overflaten, slimhinnene). Kreft i eggstokkene kan også utgå fra de eggdannende cellene, og kalles i så fall en germinalcelletumor. Denne kreftform behandles på samme måte som testikkelkreft.

Nedenfor er bare beskrevet behandlingen av den kreftformen som utgår fra epithel.

Hyppighet
Kreft i eggstokkene sees hyppigt hos kvinner mellom 50 og 75 år. Det konstateres ca. 600 nye tilfeller av eggsstokkkreft om året i Danmark.

Risikofaktorer
Årsaken til kreft i eggsstokkene er ukjent. Man kjenner likevel til flere faktorer, som øker eller setter ned forekomsten av sykdommen.

Graviditet
Kvinner, som aldri har født eller bare har født en enkelt gang, har en økte risiko for å utvikle kreft i eggsstokkene.

P-piller
Kvinner, som anvender p-piller, har en mindre risiko for å utvikle kreft i eggsstokkene. Det ser ut til at denne effekten holder seg mange år etter at man har opphørt med å anvende p-piller.

Arvelige faktorer
Enkelte kvinner har en høyere risiko for å utvikle eggsstokkkreft på bakgrunn av arvelige faktorer. Kvinner, som har endringer i genene, kalt BRCA1 eller BRCA2, har en økte risiko for både brystkreft og kreft i eggsstokkene.

Den normale risikoen for utvikling av kreft i eggsstokkene ligger på 1,5 %. Risikoen hos kvinner, som har forandringer i BRCA1-genet og samtidig har flere tilfeller med bryst- eller eggstokkkreft i den nærmeste familien, er større. Her er det en risiko hos en 70-årig kvinne på omkring 65 % for ha utviklet brystkreft og 39 % for å ha utviklet kreft i eggstokkene.

Hos en 70-årig kvinne, som har endringer i BRCA2 gen, er risikoen for å ha utviklet brystkreft gjennomsnittlig 45 % og for eggsstokkkreft 11 %.

Symptomer
Størstedelen av kvinner med kreft i eggsstokkene får først stilt diagnosen på den tidspunktet hvor sykdommen er temmelig framskreden. Dette skyldes at kreft i eggsstokkene sjelden gir symptomer i de tidlige stadiene. Det kan likevel være symptomer som svakt ubehag fra tarmkanalen, fornemmelse av noe som trykker i bekkenet og en sjelden gang verker.

Når det kommer symptomer, er det vanligvis ensbetydende med at kreften har spredt seg til bukhulen. Dette kan medføre at det dannes veske inne i magen, som gir økte mageomfang og ubehag.

Undersøkelser
Det finnes ingen anvendelige undersøkelser, som kan brukes til å screene befolkningen for kreft i eggstokkene. Kvinner, som er arveligt belastet, og som har en høy risiko for utvikling av kreft i eggstokkene, kan få eggstokkene fjernet. Eggstokkene kan fjernes forebyggende omkring 35-år alder, eller på den tidspunktet hvor man ikke ønsker flere barn.

Gynekologisk undersøkelse
Denne undersøkelse kan gi mistanke om en utfylling svarende til eggstokkenes plass, men kan ikke stille den endelige diagnosen.

Ultralydsskanning
En ultralydsskanning via skjeden kan medvirke til at be eller avkrefte mistanken om at det er en utfylling. Det kan være en pasient med vage symptomer, hvor man ønsker at be eller avkrefte om det er kreft i eggsstokkene. Men det kan også være en pasient med en utfylling i magen, som man ønsker å utrede nærere.

Kirurgi
Personer, som mistenkes for kreft i eggsstokkene, får ofte stilt den endelige diagnosen i forbindelse med et kirurgisk inngrep. Her har man på samme tid mulighet for å fjerne vev til undersøkelse under et mikroskop.

Hvis en slik undersøkelse viser at det svinger seg om kreft utgått fra eggsstokkene, vil man vanligvis fjerne begge eggsstokker, eggslederne samt livmoren. Samtidig fjernes den bindevevet som tarmen er hengt opp i og flere lymfeknuter, og det tas vevsprøver fra innssiden av bukhulen.

Stadi
Akkurat som ved de fleste andre kreftsykdommene, er det også flere stadier av kreft i eggsstokkene.

* Ved stadium I sykdom er sykdommen begrenset til eggsstokkene.
* Ved stadium II sykdom vokser sykdommen ut i bekkenet uten for eggsstokkene.
* Ved stadium III sykdom har sykdommen spredt seg uten for bekkenet, men holder seg innenfor bukhulen.
* Ved stadium IV sykdom er det spredning f.eks. til lungeshinnen eller leveren.

Ca. 26 % av pasientene vil ha stadium I sykdom på diagnosetidspunktet, 15 % stadium II, 42 % stadium III og 17 % stadium IV sykdom.

Forløp
Spredning av sykdommen er avgjørende for forløpet. Denne kreftform sprer seg ofte innenfor bukhulen, og det sees sjelden spredning til lever, knokler, sentralnervesystemet eller selve lungevevet.

Likeledes er det vesentlig, at det ved det kirurgiske inngrepet fjernes så mye kreftvev som overhodet muligt. For langt de fleste pasientene gjelder det likevel at det er behov for etterbehandling.

For pasienter med stadium III sykdom, med begrenset eller ingen restsykdom etter det kirurgiske inngrepet, er 5-år overlevelse 30-50 %, mens den hos pasienter med mer utbredt sykdom etter det kirurgiske inngrepet vil ligge omkring 10 %.

Behandling
Kirurgi
Den primære behandlingen av kreft i eggstokkene er, som ovenfor ledet, kirurgisk. Ved det kirurgiske inngrepet fjerner man vanligvis begge eggstokker, egglederne samt livmoren. Samtidig fjernes den bindevevet som tarmen er hengt opp i og flere lymfeknuter, og det tas vevsprøver fra innsiden av bukhulen.

Det er ofte spredning av sykdommen i bukhulen, og i mange tilfeller kan man ikke fjerne all sykdom. Derfor skal de fleste pasientene ha etterbehandling i form av kjemoterapi.

Kjemoterapi
Kjemoterapi er standardbehandling hos de fleste pasientene med kreft utgått fra eggstokkene. Vanligvis behandlet med kjemoterapi i et halvt år. Behandlingen er livsforlengende, og en gruppe av personer med kreft i eggstokkene kan kureres for dem sykdommen.

Ved tilbakefall av sykdommen, vil effekten av fornye kjemoterapi avhenge av tidsrommet, som er gått fra siste kjemoterapi og til tilbakefallet konstateres. Jo lengre tid det er gått, jo større er sjansen for effekt.

Stråleterapi
Stråleterapi anvendes ikke rutinemessig her i behandlingen av pasienter med kreft i eggstokkene. Strålebehandlingen kan likevel anvendes til å lindre symptomer.

Nettsteder om Kreft:

Kreft.no
Siste nytt om kreftforskning, forebyggelse og behandling, hjelp til kreftpasienter og pårørende, spørsmål og svar-tjeneste og fagstoff om kreft for forskere..
www.kreftforeningen.no

Solvitamin mot kreft
Solvitamin mot kreft – En ny amerikansk studie viser at økt inntak av D-vitamin kan redusere risikoen for kreft betydelig. ( Innenriks )
www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1827469.ece

Kreft- Kreftforsikring
Samleside med artikler om kreft skrevet av spesialister. Handler om å forebygge kreftsykdommer, risikofaktorer, symptomer og behandlingsmuligheter.
www.helsenytt.no/kreft.htm

Apollon: Kreft kan kveles
Kreftceller er helt avhengige av aminosyren glutamin for å vokse. Om vi kan hindre glutaminopptaket, kan vi kvele kreftcellenes vekst, sier professor
www.apollon.uio.no/vis/art/2006_4/Artikler/kreft-glutamin

Hvordan sprer kreft seg til skjelettet – Novartis.no
Hvordan sprer kreft seg til skjelettet. Symptomer på skjelettmetastaser. Behandling av skjelettmetastaser. Tørre øyne. Lommelegens side om kreft
www.novartis.no/sykdommer/spredning_til_skjelettet.shtml

Lymfeknutekreft (Kreft i lymfeknutene)

Lymfeknutekreft er en kreftsykdom, som oppstår i lymfeknutesystemet. Lymfeknutekreft er slik en kreftsykdom, hvor kreftcellen oppstår i lymfeknuten. Sykdommen skal derfor skilles fullstendig fra syke lymfeknuter, som skyldes at en ondartet svulst (f.eks. brystkreft) har spredt seg.

Lymfeknutesystemet er er fordelt utover hele kroppen og finnes i nesten alle indre organer.

Slik finnes det lymfeknuter i svelget (mandlene), på halsen, i begge armhuler, imellom lungene bak ved brystbeinet, i bukhulen og i begge lysker. Flere finnes det lymfeknutevev i milt- og lever og i beinmargen (knoklene er harde og hule som vannrør. I hulrommet er beinmargen, som danner blodet.).

Det skjelnet mellom to hovedgrupper av lymfeknutekreft:

1.
Hodgkins sykdom
2.
Non-Hodgkins sykdom

I alt er det 25 undertyper i de to hovedgruppene til sammen. Årsaken til utvikling av lymfeknutekreft er bare delvis avklart.

Hyppighet
Hver år kommer det omkring 700 nye tilfeller av lymfeknutekreft i Danmark. Antallet av nye tilfeller stiger med 5 % om året i hele den vestlige verden. Årsaken til denne stigningen er ukjent. Av de 700 tilfellene er langt de fleste non-Hodgkin’ sykdom (600 nybegynnere om året), mens resten er Hodgkins sykdom (100 nye tilfelle om året).

Symptomer
Lymfeknutekreft medfører typisk ingen allmennsymptomer i starten av sykdommen. Her blir en enkelt lymfeknute syk, og sykdommen brer seg heretter til de øvrige delene av lymfeknutesystemet. Det er typisk, at man ved en tilfeldighet oppdager en forstørret lymfeknute, som ikke er øm og som ikke forsvinner etter noen tid. Dette er til forskjell fra en hevet lymfeknute, som følge av infeksjon, f.eks. halsbetennelse. Den er typisk øm og forstørret, men ømheten går vekk og lymfeknuten får normal størrelse, når infeksjonen forsvinner.

Da det er lymfeknuter i de indre organene er det imidlertid ikke alltid, at man kan føle syke lymfeknuter.

De symptomer som kan komme i forbindelse med lymfeknutekreft er følgende:

* vekttap
* nattsvette
* feber av ukjent årsak
* matlede
* allmenn sykdomsfølelse
* hudskløe

Disse symptomer kan også sees ved en lang rekke av andre sykdommer. Hvis symptomene er tilstede på grunn av lymfeknutekreft, tyder det likevel på at mengden av syke lymfeknuter er forholdsvis stor.

Faresignal
Man skal gå til sin legen, hvis man oppdager en forstørret lymfeknute:

* det ikke er øm
* som man ikke tidligere har følt
* det ikke forsvinner

Dessuten skal man gå til sin legen, hvis man har noen av de ovennevnte symptomene – uansett om det er hevet lymfeknuter eller ikke.

Undersøkelser

Hos legen
Hevet lymfeknuter kan ha mange årsaker. Bare de færreste personene med hevet lymfeknuter har lymfeknutekreft, som er en sjelden sykdom. Legen vil derfor undersøke personen for alle tilstander, som kan gi hevet lymfeknuter. Man vil bli spurt om, når lymfeknuten er hevet om den vokser om den er øm eller ikke om man har feber og om man har oppdaget andre hevet lymfeknuter.

Legen vil merke etter den syke lymfeknuten og undersøke om det kan føles flere syke lymfeknuter. Dessuten blir det ofte tatt en rekke blodprøver.

Vevsprøve med en nål
Hvis det heretter er en syk lymfeknute, som gir mistanke om kreft, skal det utføres en vevsprøve (biopsi). Sitter lymfeknuten på halsen, vil legen typisk starte med å ta en finnålsbiopsi, dvs. ved hjelp av en mindre nål ta ut celler fra lymfeknuten til nermer undersøkelse.

Fjerning av lymfeknuten
Hvis vevsprøven ikke gir forklaringen på hevelsen, skal hele lymfeknuten dras ut til undersøkelse. Det foregår typisk i lokalbedøvelse, men kan kreve henvisning til sykehus og en mindre operasjon i full bedøvelse.

Hvis vevsprøven viser at det er lymfeknutekreft
Lymfeknutekreft behandles på sykehus. På sykehuset vil man undersøke hvor stor en del av lymfeknutesystemet det er truffet av sykdommen, før man starter en behandling. Den undersøkelsesprogram som skal fastlegge dette, kalles et stadieinddelingsprogram, og vil typisk omfatte følgende undersøkelser:

* blodprøver
* Ct-skanning av brystkasse og lunger
* CT-skanning av bukhulen og bekken
* røntgen av lungene
* beinsmargprøve
* eventuelt andre undersøkelser leverbiopsi/vevsprøve

– PET skanning, ofte kombinert med CT-skanning i samme apparat (kalles en PET/CT-skanning)
– leverbiopsi/vevsprøve
Med disse undersøkelsene får man et overblikk over antallet av syke lymfeknuter og kan bestemme sykdommens stadium. Det er i alt 4 stadier:

* Stadium 1: Helt lokalisert sykdom, f.eks. bare på en side av halsen.
* Stadium 2: Sykdom lokalisert til en mindre og avgrenset del av kroppen, f.eks. på en side av halsen og i en armhule.
* Stadium 3: Utbredt sykdom. Det er sykdom i en større del av kroppen, f.eks. på halsen, i brysthulen og i bukhulen.
* Stadium 4: Mer utbredt sykdom, f.eks. sykdom på halsen, i brysthulen, i bukhulen og i beinmargen.

Utover sykdommens stadium inngår resultatet av blodprøvene og mengden av symptomer i beslutningen om valg av behandling. Generell kan man si at jo flere unormale blodprøver det er, jo flere symptomer personen har, og jo høyt et sykdomsstadium personen er i, desto vanskeligt er det å helbrede sykdommen eller oppnå sykdomskontroll gjennom lengre tid.

Behandling
Lymfeknutekreft behandles med kjemoterapi, motstoff mot kjennemerker på den ondartede cellens overflate (antistoffer), en kombinasjon av antistoff og kjemoterapi og strålebehandling. Som hovedregel behandles lokalisert sykdom med kortvarig kjemoterapi i kombinasjon med antistoff og strålebehandling eller eventuelt strålebehandling alene, mens utbredt sykdom behandles med som varer lenger kjemoterapi i kombinasjon med antistoff.

Sammensetningen av kuren med kjemoterapi og antistoff avhenger av sykdomstypen. Behandlingene med kjemoterapi spenner over tablettbehandling med kjemoterapi til intensiv behandling med kjemoterapi, som krever innleggelse. Flertallet får kjemoterapi og antistoff som innsprøyting i en blodåre. Disse behandlinger kan gis polyklinisk, det vil si, at de foregår på et sykehus, uten at man blir innlagt. En polyklinisk behandling blir typisk gitt hver 2. uke. Et typisk behandlingsforløp strekker seg over 6-9 måneder.

Forløp
Forløpet av lymfeknutekreft er mer vekslende.

Noen typer lymfeknutekreft er helbredelige med kortvarig behandling med kjemoterapi og eventuelt strålebehandling (f.eks. de lave stadiene av Hodgkins sykdom).

Andre typer kan ikke helbredes, men kontrolleres med mild kjemoterapi, som skal gis i perioder (f.eks. langsomt voksende lymfeknutekreft).

Atter andre typer krever en mer intensiv kjemoterapi, som eventuelt skal avsluttes med en beinmargstransplantasjon. Det vil typisk være de mer sjeldne lymfeknudekræfttyp, som er karakterisert ved en rask veksthastighet, og hvor
personen er preget av en del symptomer på den tidspunktet diagnosen stilles.

Hva kan man selv gjøre?
Det er viktig, at personen lever så normalt et liv som mulig, også når behandlingen står på. Det vil si:

* spiser og drikker normalt
* har et normalt familieliv med venner og bekjent
* går på arbeid under behandlingene og er bare fraværende på de dagene hvor det gis behandling

Alle personer opplever en grad av tretthet under behandlingen, samt gjennomlever en psykisk reaksjon på å være blitt syk med behov for kjemoterapi.

Det er viktig å snakke åpent med sin familien, som også har det vanskelig med den nye situasjonen. Det kan bli behov for psykologhjelp til å komme gjennom denne fasen av sykdommen.

 

Føflekkkreft (Malignt melanom)

Føflekkkreft, også kalt malignt melanom, oppstår i hudens pigmentceller. Disse pigmentceller finnes i hudens øverst lag. De inneholder mesanin, som gir huden dens fargen. Et føflekk består av en samling av pigmentceller. Hvis noen av disse pigmentcellene begynner å vokse ukontrollert, oppstår føflekkkreft.

Melanom forekommer hyppigst hos voksen, men kan i sjeldne tilfeller sees hos barn og unge. Føflekkkreft er mer ondartet enn de andre formene for hudkreft og sprer seg rask til andre deler av kroppen gjennom lymfesystemet eller gjennom blodbanen.

 

Føflekkkreft..
Hyppighet
Føflekkkreft er den 10. hyppigste kreftformen hos menn og den 7. hyppigste kreftformen hos kvinner. I 1996 ble det konstatert ca. 800 nye tilfeller av føflekkkreft. Omkring 200 mennesker dør hver år av sykdommen. Antallet av tilfeller med føflekkkreft er steget betydelig over de siste tiårene og fortsetter med å stige.

Risikofaktorer
Bakgrunnen for utvikling av føflekkkreft er ukjent. Vesentlige risikofaktorer er:

* Personer med lys hud har større risiko for å få føflekkkreft enn mennesker med mørk hud, hvor denne sykdommen sjelden sees
* Personer, som lett blir solbrent
* Personer med et økte antall føflekker
* Økt ultrafiolett bestråling
* Lengde av tid i sollys og intensiteten av utsettelse for sollys
* Arvelig tilbøyelighet. 8 til 12 % av tilfeller med føflekkkreft sees hos personer, som er familiært disponert for utvikling av denne sykdommen

Symptomer
Gjennomsnittlig har et voksent menneske mellom 20 og 30 føflekker. Følgende symptomer kan være tegn på føflekkkreft:

* hvis et føflekk forandrer seg i størrelse, form eller farge
* hvis føflekken begynner å klø, blir tiltakende hardt eller gir ubehag ved berøring
* sårdannelse i et føflekk.

Menn utvikler hyppigst føflekkkreft på kroppen eller i hode-hals område, mens kvinner ofte utvikler føflekkkreft på armer eller bein.

Faresignal
Oppdager man et føflekk, som ser mistenkelig ut (lass under symptomer), bør man søke lege.

Hva kan man selv gjøre?
Unngå overdreven utsettelse for sollys, spesiellt hos personer med lys hudfarge.

Undersøkelser
Det er viktig å fortelle legen om de endringene av føflekken man har observert. Det mistenkt området vil bli undersøkt grundig, f.eks. med en lupe under sterkt lys. Hvis man ved en slik undersøkelse ikke kan utelukke at det kan svinge seg om føflekkkreft, er behandlingen fjerning av hudområdet.

Forløp
Flere faktorer har betydning for forløpet av føflekkkreft. Det gjelder personens:

* alder
* kjønn (det går kvinner bedre enn menn)
* lokalisasjon (behandlingresultat er bedre for føflekkkreft på armer og bein enn på kroppen)
* størrelse
* involvering av omgitt lymfeknuter

Føflekkkreft kan akkurat som mange andre kreftformer inndeles i stadier. En av de viktigste tingene for stadiet er tykkelsen av føflekkkreften. Jo tykkere føflekkkreften er, jo større risiko er det for at den kan ha spredt seg.

Behandling
Føflekkkreft behandles alltid kirurgisk. Det fjernet hudområdet undersøkes i et mikroskop, og hvis man det kan bekrefte at det svinger seg om føflekkkreft, vil den videre behandlingen være avhengig av tykkelsen av kreftsvulsten. Jo tykkere kreftsvulsten er, jo mer av den omkringliggende normale huden bør fjernes. grunnen til dette er, at det i det omgivende hudvevet kan sitte små satellitter av kreftsvulsten. Det kan derfor bli fjernet fra 1 til 3-4 cm av den omgivende normale huden for å sikre seg at disse satellittene også blir fjernet.

I noen tilfeller vil det være mulig umiddelbar etter å sy huden sammen igjen. Andre ganger vil det være nødvendig å dekke den hullet som oppstår, når huden fjernes, med et stykke hud tatt fra et annen sted på kroppen.

Hvis det konstateres forstørret lymfeknuter i den området hvor føflekkkreften sitter, vil disse bli undersøkt, med henblikk på om kreften skulle ha spredt seg, og i så fall vil lymfeknutene bli fjernet.

Strålebehandling
I tilfelle, hvor føflekkkreften har spredt seg til områder, som ikke kan fjernes med operasjon, kan det anvendes lokal strålebehandling med henblikk på å lindre smerter eller andre symptomer fra dattersvulsten.

Medisinsk behandling
Det er ikke noen standard medisinsk behandling til behandling av føflekkkreft. Føflekkkreft er ikke særlig følsom for noe av den kjemoterapi vi kjenner i dag. Større interesse har samlet seg om behandlinger, som påvirker immunforsvaret. Heller ikke her har behandlingsresultatene likevel vært oppmuntrende. Føflekkkreft bør derfor behandles i forbindelse med vitenskapelige undersøkelser.

Hyperterm perfusionsbehandling
I de tilfellene hvor føflekkkreften er lokalisert til en arm eller et bein, kan det i noen tilfeller gis lokal kjemoterapi. Det foregår ved at blodsirkulasjonen i den vedkommende armen eller bein kortvarigt isoleres fra resten av kroppen. Blodet blir så tilført medisin og varmes opp samtidig til 40-42o C, og man mener på denne måten å kunne forsterke medisins virkning på kreftcellene. Effekten av denne metoden diskuteres likevel stadig.

Nyrekreft

Et menneske har to nyrer, som ligger på hver sin siden av ryggsøylen. Nyrene har fasong som en bønne. Inne i hver nyre sitter det små tynne rør, som filtrerer og renser blodet, fjerner avfallsprodukter og danner urinen. Urinen passerer heretter fra nyren gjennom et noe større rør, som kalles urinlederen ned i blæren, hvor det blir oppbevart, inntil neste gang man har vannlating.

Nyrekreft oppstår fra de cellelagene som dekker de små rørene inne i selve nyren. En annen, men betydelig mer sjelden kreftform, kan oppstå i den systemet som samler urinen opp og bringer den videre til blæren, nemlig i nyrebekkenet eller urinlederen. Det er bare kreft i selve nyren, som er beskrevet her.

Hyppighet
Nyrekreft utgjør ca. 3 % av kreftsykdommer hos voksen. Det er ca. dobbel så mange menn som kvinner, som får nyrekreft, og i Danmark konstateres det ca. 710 tilfeller om året. Nyrekreft sees hyppigt i aldersgruppen mellom 50 og 70 år, men kan også oppstå hos barn.

Risikofaktorer
Røyking
Det er høyere forekomst av nyrekreft hos sigarettrøykere.

Dialyse
Det er observert en økte forekomst av nyrekreft hos personer, som er i langtidsdialyse pga. nyresvikter.

Genetiske faktorer
Det finnes en arvelig form for nyrekreft. Hos slik familier er det risiko for at kreften sees i yngre aldersgrupper, og den kan forekomme i begge nyrer.

Symptomer
Det hyppigste symptomet på nyrekreft er blod i urinen, hvilket forekommer hos ca. 50 % av personer med nyrekreft. Blod i urinen kan likevel også forekomme av mange andre årsaker, som f.eks. ved godartede polypper i nyren eller blæren eller vet vanlig blærebetennelse.

Hos noen personer oppstår konstante smerter i flanken eller smerter over hoftepartiet. Man kan merke en utfylling i magen. Flere kan det forekomme symptomer som tretthet, tap av appetitt, vekttap og tegn på blodmangel og feber.

Undersøkelser
Hvis legen har mistanke om nyrekreft vil det bli trykket på magen, og spesiellt vil det bli merket etter i flankene for eventuelle utfyllinger.

Røntgenfotografering av nyrene (intravenøs urografi)
Røntgenfotografering av nyrene kalles urografi. I forbindelse med denne røntgenundersøkelsen sprøytes det noe kontraststoff inn gjennom en åre i hånda. Dette kontraststoff blir skilt ut via nyrene og gjennom urinveiene. Kontraststoffet medfører at nyrer og urinveier kan framstilles tydelig på et røntgenbilde.

Ultralydsskanning
Hvis det er mistanke om forandringer ved røntgensfotografering av nyrene, kan det suppleres med en ultralydsskanning av nyren. I forbindelse med ultralydsskanningen er det mulighet for å ta en vevsprøve fra den mistenkt forandringen, og undersøke den nersmer under mikroskop.

Det er også mulig å avgjøre om den mistenkt utfyllingen bare er en uskyldig cyste.

CT-skanning av nyren
En CT-skanning av magen kan anvendes i stedet for både røntgensfotografering av nyrene og ultralydsskanning, idet undersøkelsen gir bedre mulighet for å vurdere om det svinger seg kreft i nyren eller en enkel cyste, og om sykdommen har spredt seg utenfor nyren, spesiellt til lymfeknuter i omgivelsene.

Røntgenbilder av lungene
Ved denne undersøkelsen kan man finne ut av om nyreskreften har spredt seg til lungene.

Forløp
Nyreskreft deles opp i stadier, liksom man gjør med mange andre kreftsykdommer.

* Stadium: Her finnes kreftsykdommen bare i nyren.
* Stadium: Kreften har spredt seg i fettet omkring nyren, men uten å ha spredt seg gjennom nyrekapselen.
* Stadium: Sykdommen har spredt seg til de blodkarene som fører blod vekk fra nyren eller til blodkar, som fører blodet fra den nederst del av kroppen til hjertet eller til lymfekjertler tett på nyren.
* Stadium: Kreften har spredt seg til nærliggende organer som f.eks. tarm eller bukspyttkjertel, men den kan også ha spredt seg til andre steder i kroppen, så som lungene.

Stadi av sykdommen er vesentlig for forløpet av sykdommen akkurat som størrelsen av selve kreftknuten.

Personer med en lokalisert kreftknute kan vanligvis kureres med kirurgi. En tredjedel av personene har likevel spredning av sykdommen på diagnosetidspunktet.
30-40 % av resten av personene med nyrekreft kan i sykdomsforløpet utvikle metastaser.

Hos personer, hvor kreftknuten er mindre, og celleforandringer ikke er særlig uttalt, er sjansen for overlevelse opp mot 90 % eller mer.

Behandling
Kirurgi
Den vesentligste behandlingen av nyrekreft er operasjon. I enkelte tilfeller kan man nøye seg med å fjerne deler av nyren. Dette kan være aktuelt, hvis den annen nyren er skadet eller allerede fjernet. Vanligvis fjerner man likevel hele nyren. Mennesker har to nyrer, og det skaper derfor sjelden problemer. Den annen nyren kan normalt ivareta den nødvendige nyrefunksjonen.

I noen tilfeller, hvor kreftsykdommen har spredt seg utenfor nyren med bare en enkelt dattersvulst (metastase, f.eks. til den ene lungen), vil det være mulighet for å fjerne dattersvulsten ved operasjon.

Kjemoterapi
Resultatene fra behandling med kjemoterapi er skuffende, og nyrekreft er ikke følsom overfor noen av de stoffene vi kjenner i dag. Behandling med kjemoterapi bør derfor foregå som ledd i kliniske vitenskapelige undersøkelser.

Immunterapi

Flere former for immunterapi har vært anvendt i forbindelse med behandling av nyrekreft. Resultatene av denne behandlingen er også her generelt skuffende, og heller ikke dette kan betraktes som standardbehandling. Enkelte kan likevel bli langtidsoverleverer etter en slik behandling.

Strålebehandling

Strålebehandling i forbindelse med nyrekreft anvendes vanligvis bare til å lindre symptomer i form av smerte eller lignende.

Nyt mer biologisk rettet behandling som går inn og treffer spesifikke prosesser i kreftcellen, har vist positive resultat i forbindelse med behandling av nyrekreft og det foregår Aktuelt betydelig forskning innenfor dette området.

Kreft i blærehalskjertelen (Prostata kreft)

Kreft i blærehalskjertelen er en hyppig kreftsykdom. Blærehalskjertelen er en av de mannlige kjønnskjertlene og er lokalisert like nede for blæren og foran endetarmen. Blærehalskjertelen er på størrelse med en valnøtt. Den omgir deler av urinrøret, som leder urinen fra blæren og ut til overflaten av legemet. Blærehalskjertelen danner en veske, som blir en del av sædvæsken – den hvite vesken, som inneholder sædceller.

Kreft i blærehalskjertelen finnes hyppigst hos eldre menn. Med alderen vokser blærehalskjertelen og kan dermed komme til å klemme på urinrøret eller blæren. Dette kan gi vanskeligheter i forbindelse med vannlating. Disse symptomer skyldes vanligvis godartet forstørrelse av blærehalskjertelen, og et kirurgisk inngrep kan hyppig hjelpe symptomene. Samme symptomer kan likevel forekomme i forbindelse med kreft i blærehalskjertelen.

Hyppighet
Blærehalskreft er den 3. hyppigste kreftformen hos menn. Ca. 2000 menn fikk i 2001 stilt diagnosen blærehalskreft. Mer enn 15 til 30 % av menn over 50 år vil ha kreftlignende celleforandringer i blærehalskjertelen, hvis man undersøker den under mikroskop. Hos 80-årig finnes slik forandringer i opp til 60 til 70 % av tilfellene.

Risikofaktorer

* Alder
* Familiær historie med kreft i blærehalskjertelen
* Førstegrads-slektninger, dvs. foreldre og barn, til en mann med kreft i blærehalskjertelen har en 2 til 3 ganger økt risiko for å få sykdommen. Man betrakter 5 til 10 % av tilfellene med blærehalskjertelkreft som arvelige.
* Høy fettinntakelse
* Lag inntakelse av soyaprotein, vitamin D, E og evt. A samt selen og carotenoid (en organisk forbindelse, som i kroppen blir omdannet til A-VITAMIN).

Symptomer
Man bør bli undersøkt av en lege, hvis en eller flere av følgende symptomer dukker opp:

* Svak urinstråle
* Hyppige vannlatinger, spesiellt om natta
* Problemer med å komme av med vannet
* Svie eller smerte i forbindelse med vannlating
* Blod i urinen
* Smerter i rygg, hofter eller bekken

Ofte gir blærehalskreft i de tidlige stadiene ingen symptomer. Hvis symptomer i form av mindre kraft på strålen, eller det at urinen løper langsommere, gradvis utvikler seg over flere år, peker det mer i retningen av en godartet forstørrelse av blærehalskjertelen. Hvis symptomene utvikler seg over kortere tid f.eks. i løpet av få måneder og særlig hos menn i 40-50 års alder, kan det være tegn på kreft i blærehalskjertelen.

Undersøkelser
Ved en undersøkelse spør legen først og fremst om symptomene er relatert til endringer i vannlating-mønsteret. Det vil bli foretatt en undersøkelse av blærehalskjertelen med en finger i endetarmen. Ved denne undersøkelsen vil det være mulig å merke etter om det er knuter i blærehalskjertelen. Det vil kanskje bli supplert med en ultralydsskanning, hvor man ved hjelp av lydbølger får et bilde av blærehalskjertelen og evt. også av blæren.

Hvis legen føler noe unormalt, kan det være nødvendig å ta en cellesprøve fra blærehalskjertelen og undersøke den under et mikroskop. En slik undersøkelse foretas ved hjelp av nålebiopsier, hvor man fjerner noen celler. Disse nålebiopsier kan enten foregå via endetarmen eller gjennom området mellom pungen og endetarmsåpningen.

Hvis man konstaterer kreft i blærehalskjertelen, skal det evt. foretas ytterligere undersøkelser. Formålet er å konstatere om kreftcellene har spredt seg fra blærehalskjertelen ut i det omkringliggende vevet eller til andre deler av kroppen. Dette kalles stadiuminndeling. Den videre behandlingen vil avhenge av hvilket stadium sykdommen er i.

Dessuten foretas laboratorieundersøkelser av urin og blod, spesiellt er det en blodprøve, som måler aktiviteten i blærehalskjertelen: PSA (prostata spesifikt antigen). Hvis det er kreft i blærehalskjertelen, vil denne prøve vanligvis være forhøyet, men den kan også være forhøyet av mange andre grunner, så det er nødvendig å vurdere resultatet av denne undersøkelsen sammen med de øvrige.

Behandling
Kreft i blærehalskjertelen er som tidligere omtalt en hyppig sykdom hos eldre menn. Ikke sjelden vil sykdommen utvikle seg så langsomt, at den hos personer i den eldre aldersgruppen ikke vil gi problemer. Hvis det oppstår symptomer, vil man ofte kunne påvirke dem ved hormonbehandling. Hvis symptomet i denne aldersgruppen hovedsakelig er besvær med vannlatingen, og det for øvrig ikke er tegn til spredning av sykdommen, vil man ofte anvende skrælning av blærehalskjertelen for å skape bedre avløp fra blæren.

Kirurgi
Kirurgi kan anvendes til yngre pasienter i god allmentilstand, og hvor kreften ikke har bredt seg utover blærehalskjertelen. Ved kirurgi kan man fjerne blærehalskjertelen og noe av den vevet som omgir kjertelen. Operasjonen gjøres ofte gjennom den nederst del av bukveggen. Før operasjonen foretas, kan det bli tale om å fjerne lymfeknuter i bekkenet for å undersøke om noen av disse inneholder kreftceller. Hvis enkelte av lymfeknutene inneholder kreft, vil et kirurgisk inngrep ikke bli foretatt, og man vil bli tilbudt en annen behandling i stedet for. Impotens samt større eller mindre problemer med å holde på vannet kan være bivirkninger ved et kirurgisk inngrep.

Strålebehandling
I stedet for operasjon kan det anvendes strålebehandling av blærehalskjertelen. Slik en strålebehandling gis normalt daglig i en periode på opp til 7 uker. I forbindelse med strålebehandling og i perioden etter denne kan det være bivirkninger i form av svie og verke ved vannlating samt ståheiekrampe. Det kan også oppstå diare pga. strålebehandlingens innvirkning på slimhinnen i tarmen.

Samme bivirkninger kan sees hos en mindre gruppe personer mange år etter strålebehandlingen. Bivirkningene kan her opptre sammen med symptomer på innsnevring av urinrøret og blødning fra tarm eller urinveier. Til gjengjeld er det ved strålebehandling større sjanse for å bevare potensen enn ved et kirurgisk inngrep.

Hormonbehandling
Hormonbehandling anvendes med den formålet å stoppe kreftcellene fra å gro. Hormonbehandling ved blærehalskreft kan gis på forskjellige måter. Det mannlige kjønnshormonet (testosteron) kan få kreftknuter i blærehalskjertelen til å vokse. For å hindre kreften i å vokse kan det gis kvinnelige kjønnshormoner eller stoff, som kalles LHRH-agonist, som medvirker til å sette ned konsentrasjonen av mannlig kjønnshormon.

I noen tilfeller fjerner man testiklene ved operasjon. Det er for å fjerne den produksjonen av mannlig kjønnshormon som foregår her. Bivirkninger til disse behandlingene sees i form av hetetokter, tretthet, tap av lyst til seksuelt samvær, impotens og vektstigning.

Det er også mulig å supplere behandlingen med stoff, som hemmer dannelsen av mannlig kjønnshormon i binyrene.

Kjemoterapi
Kjemoterapi er en mulig behandling hos pasienter som ikke lengre er følsomme overfor hormonbehandling. Med noen av de nyere stoffene kan man oppnå lindring av symptomer og forlengelse av overlevelsen hos en del av pasientene. En del av behandlingen foregår som ledd i kliniske undersøkelser.

 

Kreft i magesekken

Kreft i magesekken forekommer sjeldent – ca. 500-700 nye tilfeller om året i Danmark. Mistanken kan fås ved forekomst av sår i magesekken, og spesielt hvis et sår i magesekken ikke heler ved alminnelig medisinsk behandling.

Ved sår i magesekken, vil man alltid foreta vevsprøver i forbindelse med kikkertundersøkelsen, for å utelukke eventuell kreftsykdom. Symptomene kan være sparsomme, men det kan være:

* Tretthet
* Matlede
* Kvalme
* Vekttap
* Symptomer på blodmangel
* Svelgebesvær

Symptomene kan ligne vanlige magesårssymptomer (se faktumside om magesår – medisinsk behandling). Hvis det er tegn på kreftsykdom i vevsprøvene, vil man foreta ytterligere undersøkelser for å planlegge den videre behandlingen.

Hvis sykdommen ikke har spredt seg, er det mulig å operere og fjerne enten en del av magesekken eller hele magesekken. Hvis sykdommen har spredt seg, kan det noen ganger være til gagn å fjerne en del av magesekken for å lette symptomene så man f.eks. kan fortsette med å spise.
Det kan også i noen tilfeller være mulig å skape passasje for føden ved å legge et rør av metallnett gjennom det innsnevret partiet. Dette gjøres med kikkertteknikk, dvs. uten operasjon.

 

Annonser:

Legg igjen en kommentar